RKL0802

RKL0802
The Heretics - So Far Behind That We’re Ahead
1000x (STILL AVAILABLE) - CD-EP (Digipack)
(Buy from webshop - Buy From Interpunk - Buy downloads at iTunes)

Recorded and mixed by Dennis Rux at Hörwerk Tonstudio, Bookholzberg, Germany
Produced by The Heretics and Dennis Rux
Mastered by Eroc at Eroc’s Mastering Ranch, Hamburg, Germany
Cover: Art direction by Andreas Tylden

Song List:
1. Soul Rebel Party
2. Still Can’t Find Our Way Home
3. Dipper Boy
4. Baby, Don’t Worry
5. Wild Mercury Sound

Norwegian reviews:

Klisjérock med hjerte
Etter at Gluecifer for noen år siden betimelig kutta ut rawken, og salige Hellacopters nå har annonsert at de legger øksa på hylla for godt, oppstår et vakuum i nordeuropeisk populærkultur der skandirocken en gang hadde sin plass. Nå ligner The Heretics stengt tatt mer på for eksempel Cato Salsa Experience enn på Gluecifer, men det er rock, det er skandinavisk, og det er bra, så kanskje de kan bidra til å fylle det nevnte tomrommet. So Far Behind That We’re Ahead tar deg med på en svipptur tilbake til det seine 60-tallets garagerock i samme gate som The Rolling Stones og The Stooges, og førstelåta «Soul Rebel Party», gir deg umiddelbart rykninger i rockefoten som blir med deg gjennom fem spor stødig og inspirert komposisjon. The Heretics holder seg - både musikalsk og i produksjon - til sjangeren på en stilig måte uten at det virker påtatt, og krydrer med nikk til slike som Johnny Thunders, for eksempel på spor fire, «Baby don’t worry», som er en rockenostalgisk perle. Rockeklisjeene hagler: Stakkato gitarer, orgelrunking, lettere vrengt vokal og en cool og liketil attityd. Og når det kombineres med kjærlighet til musikken, til sjangeren og til sine forbilder, samt en god porsjon meloditeft blir produktet habil, godt gjennomført garagerock.

24.09.2008 - Kjetil Nordengen, Universitas
http://www.universitas.no/anmeldelser/52172/

Bergensere med gnistrende retrorock!
(6 out of 10)
Bandet er fra Bergen og har holdt på siden 2005. De spiller sjelfylt rock med inspirasjon fra rockens gullalder, nemlig 60-og 70-tallet. Med catchy riff, og en rett i trynet opplevelse treffer The Heretics lytteren midt i trynet med en funky garasjerock. Følelsen av å ha hørt noe lignende før er åpenbar, men samtidig har det en særegen snert og et godt driv. Og at bandet har en kjærlighet for en eldre tid hører man som sagt godt, men de gjør det også veldig overbevisende. De er aktuelle med sin debut-EP, og undertegnede fikk 5 saftige spor å bryne seg på. Basslinjene danser frekt av gårde, og et orgel gjør at det svinger skikkelig, samt det til tider stiger inn i den psykedeliske øyeblikk ala The Doors. Åpningssporet ”Soul Rebell Party” inneholder i hvert fall alt nevnt ovenfor og gir So Far Behind That We’re Ahead et friskt kickoff. Det minner veldig om Cato Salsa Experience, men låta er helt kart den råeste på EP’n. ”Still Can’t Find Our Way Home” spinner tiden rett tilbake til det glade 60-tall, og de musikalske referansen dukker opp overalt. Likevel har The Heretics noe særegent og kult ved stilen, og måten de fremfører det hele på blir mer som en hyllest til en tidsepoke man alle skal være glad for at har eksistert. Hele greia med musikken deres gjenspeiler seg også i tittelen på EP’n. ”Baby Don’t Worry” er en godt bidrag, og er en typisk slapp-av-baby-alt-går-bra låt. Denne herligheten er spekket med sexy orgel og fengende refreng. Trommisen holder også stadig liv i låtene med lekne brekk og et variert tempo. At dette er dyktige musikere er det liten tvil om, og at dette kan funke bra live er det heller liten tvil om. Avslutningen ”Wild Mercury Sound” sparker fra seg, og har en rocka attitude. Her går det også videre i psykedeliske mellomspill, og det eneste som mangler er et surfebrett på taket og bandlokale i garasjen, så er klisjeen komplett. Med sine 19 minutter er ikke minispilleren til The Heretics noe must på platefronten, men absolutt lovende saker. Det eneste som er sikkert er at dette er et navn å merke seg, som sagt en lovende debut. Du kan oppleve The Heretics live på Café Mono på lørdag, den 27.september. Tipper det er en konsert som svinger!

25.09.2008 - Kim Wøien, Musikknyheter
http://www.musikknyheter.no/record/4430

Et aldri så lite dask i ”fleisen”!
(4,5 out of 6)
Et spennende norsk band gjør sitt inntog med minialbumet ”So Far Behind That We’re Ahead”, innspilt og mikset i Hamburg av Dennis Rux. Stilen går i rufsete og kantete soulrock med psykedeliske innslag hele veien gjennom fem kutt. Arven etter det sene 60-tallets drivende rock (The Kinks, anyone?) tas hånd om av et knippe band fra Norge, som mer kjente Moving Oos, men også The Heretics, så definitivt. Kjettene fra Oslo og Bergen ikler seg sorte dresser, smale slips og skinnstøvletter, kvintetten overkjører alle konvensjoner og velger altså et retrouttrykk i musikkveien. Produksjonen har et upolert preg over seg, men det er langt i fra så søplete som punkrock, det nærmeste man kommer det er avslutningen, Wild Mercury Sound. The Heretics tilnærmer seg stedvis litt new wave rent stilmessig, men aller mest lyder dette som britisk soulrock. Still Can’t Find Our Way Home er derimot mer som en psykedelisk poplåt å regne med lalala –og bababa-vokalpartier og orgelsolo. Jo mer man lar denne miniskiva øse over seg, desto mer likendes blir det hele. Det er rått uten å være hardt, melodiøst uten at det blir for glatt. The Heretics har en god oppbygning av låtene, de skrangler litt og leverer alle fem viktige bidrag til et fett lydbilde. Hør bare den usedvanlige trommingen i Baby Don’t Worry og orgeljammingen som sniker seg rundt i bakgrunnen gjennom samtlige låter. Nordmennene er et friskt pust til retroens rockescene her i landet. Og denne utgivelsen lover godt for videre innsats. Favoritt er den fengende åpningen Soul Rebel Party – en låt som setter standarden og som jeg gleder meg til å fyre av på neste fest!

03.10.2008 - Geir Atle Ellingsen, Musiq
http://www.musiq.no/anmeldelse.php?anmno=1815

Glade amatører som manøvrerer sjarmerende blant soul- og garasjerock.
EPen er et mystisk og uangripelig format for mange. En slags innspilt limbo. Forkortelsen står for Extended Play og kan kanskje best forståes som en lang singel eller en kort plate. Vel, nok om det. So Far Behind That We’re Ahead er ihvertfall en EP. En EP som er kort, kjapp og intens. Et riktig trekk for en debut. Lytteren får lyst på mer fremfor å bli overmett. Plata maner til fest med sin garasjerocka soul. Jeg tror ihvertfall det kan kalles det. Hvem vet hva sjangre betyr lenger? Det er faktisk ikke så mye å sette fingeren på. Så lenge uhøytidligheten er såpass vel sementert og målsettingen er spikret. The Heretics er en guttegjeng fra Bergen som er ute etter å ha det moro. Det smitter. Plata har mye spilleglede og referanser. Hvis du legger øret inn til høytaleren kan du høre Robby Krieger inni der, ingenting feil med referanser. Ihvertfall ikke når det er gjort på denne måten. So Far Behind That We’re Ahead er en fest og et fyrtårn mot et velkomment vennskap. Intuisjonen min fortalte meg forøvrig at dette er musikk for folk på farta. Så jeg dytta hele plata inn i iPoden og tok t-banen fra Nationaltheateret til Storo og tilbake. Og det stemmer. Heretics harmoniserer perfekt med bakgrunnsstøyen fra storbyen.

23.10.2008 - Magnus Bettum, Puls
http://www.puls.no/15585.html

Akseptabel debut
(4 out of 7)
The Heretics har en herlig ungdommelig energi over seg når de presenterer sine første lydspor på plate. Det har blitt plass til fem spor på EPen So Far Behind That We’re Ahead, som alle viser at bandet har noe for seg. Bergenskvintetten har holdt på siden 2005. Men de har reist helt tilbake til 60-tallets London, hvor de opplever rå, skitten og støyete rhythm & blues på rockeklubbene. Blandet med litt 70-tallets pubrock (som igjen var svært så inspirert av 60-tallet) så blir The Heretics litt kopi av alle de andre kopiene. Det gjør ingen verdens ting så lenge gjengen oser av spilleglede og har melodier som svinger. Vokalen til låtskriver Hallvard Mildestveit er akkurat sånn passe halvsur som veies opp med rå kraft og styrke. Resten av bandet skrangler og hamrer i vei på strenger, trommeskinn og tangenter slik at man får følelsen av å være i et mørkt lokale, ja i en rockeklubb i London. De kan alle triksene for å få det til og låte skittent og upolert. Låtene holder jevnt over god standard, og særlig Baby Don’t Worry er en artig liten sak der orgelet er helt identisk med remiksen av U2’s Even Better Than the Real Thing. Bedre eller dårligere? Ja, det avhenger om man har er i 60-talls modus pyntet med mod-dressen eller i 90-talls modus med altfor stor blomstrete skjorte. Summen av de underkant av 20 minuttene er et helt OK debut. So Far Behind That We’re Ahead er verken veldig imponerende eller begredelig. Litt over midten er vel et greit sted å plassere bandet - og der er så mange andre.

23.10.2008 - Frank Skoveng, Groove
http://www.groove.no/html/review/67332656.html

The Heritage!
(4 out of 6)
Jeg er kanskje litt gammaldags, men jeg liker å ha musikken jeg spiller på cd eller vinyl. I tillegg er jeg så jålete at jeg synes det er kult at artistene lager et plateprodukt som ikke bare er en fryd for øret, men også for øyet. De fleste musikkinteresserte vil jo gjerne ha platesamlinga godt plassert i stua si, og den fyller gjerne en vegg eller to. Da er det jo viktig at det ser bra ut, hvis ikke må platesamlinga vike plass for teite skap, ufyselige bilder eller kommoder full av pyntegjenstander. Det er derfor en sann glede å kunne konstatere at ungdommene i The Heretics fra Oslo/Bergen, Norge allerede har skjønt hvordan et platecover skal se ut for at en musikkelsker skal få gjennomslag i heimen for å fylle stuas vegger med plater. “So far behind that we’re behind” er et designmessig prakteksemplar og den gjør platekjøperen sulten på mer. Mer er i dette tilfelle 5 egenskrevne garasjerockere som er spilt inn og miksa av Dennis Rux i Hörwerk Tonstudio i Bookholzberg, Tyskland, og utgitt på Halden-baserte Roadkill Records. Du vet den labelen som har gitt oss band som Grand Café, Rebel Royale og The Smell Of Mutiny med flere. Nå er det de unge herrene Bjarte Thorson, gitar, vokal; Mads Mevatne, trommer, kor; Kristian Høgheim, bass; Hallvard Mildestveit, gitar og Sören Tesch, orgel, som er labelens nyeste gren på rockestammen, og som det satses på. Navnet The Heretics er bra nok, de kunne også kanskje kalt seg The Heritage, for det de gjør er å bevare en historisk musikkstil som først oppsto tidlig på 60-tallet, nemlig 60’s r&b, den britiske invasjonen i populærmusikken, som naturlig nok den gangen av naturlige årsaker hadde det vi i dag vil kalle garasjelyd. Bandene var gode og det var mange av de, som The Kinks, The Animals, The Dave Clark Five, The Small Faces, The Who og Manfred Mann for å nevne noen viktige. Musikkens kjennetegn var gode melodier, et rocka beat, sjelfylt vokal, organisk orgel og piggtrådgitarer. Selv om det nærmer seg 50 år siden stilen dukka opp har soundet og låtene forandret seg forbausende lite, men på 60-tallet var musikken også den mest populære, det er den ikke i dag, da den mer er å regne for å være smal og alternativ. Ikke desto mindre finnes det fantastisk gode garasjeband i dag også, også her hjemme, selv om få matcher band som for eksempel The Reigning Sound, The Detroit Cobras eller The Compulsive Gamblers. I dag finnes det forvaltere av denne musikalske arven som er en tro kopi av de gamle bandene, og band som tilfører stilen noe nytt. Jo mer moro til mer gøy blir det, er min mening. The Heretics er et band som har lært et og annet av band som har tilført stilen noe nytt, som igjen var influert av originalene. The som imponerer meg veldig er jo at gutta lager låter sjøl, og det er til tider partybefengt så det holder, selv om låtene kanskje ikke kvalifiserer som gjester i en schlägerrevy om 50 år. Det er mer sound, spelling og hemningsløs godstemning som er digg her, så får topplåtene ligge og godgjøre seg et par år til i øvingslokalet før de er modne for et total meltdown debutalbum. Bandet er best når de rocker på verre, som den heseblesende rockeren “Wild mercury sound” eller når de har valsa frem et riff eller to som driver låta fremover, som i åpningslåta “Soul rebel party”, et klassisk riff jeg vet jeg har hørt før vel og merke, eller når de korer laalalalalalalaaaaaa laalalalalalalaaaaaaaa som i “Dipper boy”, da er det som å være tilbake igjen på 60-tallet, og “Sha-la-la-la-lee”. Et forhistorisk band for fremtiden, så umoderne at det er moderne!

24.04.2009 - Rock Engh Roll, Rockeweb
http://www.rockeweb.com/heretics.htm

Foreign reviews:

---